Zanzibar

Kjapp oppdatering: jeg er paa Zanzibar, spiser fisk, svoemmer i det indiske hav, og har booket julaften paa serena hotel.. Bortsett fra det saa har jeg det helt fint!

Infield

Her kommer to innlegg i ett:

Tour de Jinja skrevet 18 des

Nå befinner jeg meg på New Daniel Hotel i Jinja. Her har vi infield-kurs med alle Hald-studentene i Øst-Afrika. Det er stor stas å treffe igjen folk fra Hald, og jeg gleder meg masse til å treffe alle de/dere andre til våren. Vi har hatt litt undervisning, utvekslet masse erfaringer og hatt mye moro sammen.
Søndag møttes vi alle(utenom Eline og Marit) i Kampala. De to første dagene gikk mye tid til å fortelle hverandre om erfaringer og opplevelser, og i går var det duket for Tour de Jinja.

Vi fikk utdelt hver vår sykkel og satte kursen mot Nilens bredde. Pga. sykdom måtte dessverre de deltakere kaste inn håndkledet ganske tidlig. Team CSC og Team Cervelo ble tidlig etablert av henholdsvis undertegnede og Hanne, og Ole Asbjørn. Hannes rolle var å holde tempoet oppe på de første flatene, for så å slippe seg ned i "bussen", og trille til mål. Team CSC var også kjapt ute, og signerte Helge til en hjelperytter/spurter/opptrekker rolle. Helge tok også den første spurten, men den ble senere annullert fordi Astana ikke var blitt informert. Astana ble for øvrig dannet av Henrik, som også signet Anders. Team Cervelo hadde lite hell på overgangsmarkedet, og satset på et enmannslag. På første etappen satt CSC-toget seg i front, og greide å sprekke feltet skikkelig, men som gode gentlemen roet man ned tempoet da medisinsk ansvarlig fikk tekniske problemer. Inn mot første spurt lyktes Astanas Anders, og CSCs kaptein i å få en liten luke, og etter en smart taktisk manøver gikk CSC av sted med den første etappeseieren. Astana svakheter i eget lag og signet Ole Johan for å styrke laget rundt Anders. På andre etappe lyktes de tre kapteinene i å kjøre av resten av feltet i en rundkjøring, og Team Cervelo var først ute med å støte. Ole Asbjørn fikk en luke, men CSC la seg i bukken, og samlet feltet. Da feltet var samlet satte Anders inn støtet og Ole Asbjørn og sammenlagtlederen måtte begge kapitulere. Mot slutten av tredje etappe tok Helge en god føring, men til ingen nytte. På et oppløp med sterk helling, kraftige fartshumper og voksne "potholes" var det Ole Asbjørn som gutset mest, og sikret Cervelo en etappeseier. Deretter fulgte en transportetappe med båt fra Victoriasjøen til Nilens Kilde, og videre oppover Nilen. "Hviledagen" var svært etterlengtet blant utøverne. Fjerde, og siste, etappe stod for tur, og Team Cervelo måtte betale dyrt for ikke å ha hjelperyttere. Ole Asbjørn ble degradert til hjelperytter i eget lag da en av de uavhengige syklistene måtte bryte. Dermed stod sammenlagtseieren mellom CSC og Astana. Hanne var falt tilbake i bussen, mens alle Astana ryttere fremdeles hang med. Henrik rykket først, men Helge tok ansvar og kjørte inn bruddet. Deretter prøvde Ole Johan, men han fikk aldri noe særlig forsprang. I siste høyresving før oppløpet kjørte CSCs kaptein lurt, og greide å støte seg løs fra gruppen. Til tross for slitne muskler og tomme energilagre holdt han hele oppløpet og kunne feire sin andre etappeseier, og med det sammenlagtseier i Tour de Jinja. En herlig dag fikk en herlig avslutning!

Three, two, one, Bungee! skrevet 20. desember

Etter en bra dag på onsdag nådde infield sitt klimaks torsdag ettermiddag. Tidligere på dagen ble det tatt påmelding til strikkhopp, og en litt usikker, halvveis håndsopprekning fra min side, ble av Henrik oppfattet som et tydelig ja, og da var det gjort. Klokka fire svingte minibussen inn på gårdsplassen og hjertet slo noen slag ekstra. Da vi kom til strikkhoppstedet, og så Nilen langt under oss, jobbet hjertet overtid igjen. Anders hadde vært på Rjukan og hoppet før, og ble derfor førstemann ut. Maria og Linn Silje stupte også ned mot Nilen før det ble min tur. Da strikken var festet, og jeg hadde beveget meg ut på kanten var det som om jeg gikk ut av kroppen min. Jeg hørte at australierne ropte: "Three, two, one, BUNGEE!" Alt inni meg ropte NEI!, men likevel tok jeg sats og stupte ned mot Nilen.

Det var en helt syk opplevelse. Det føltes helt utrolig feil å slenge seg ut fra et tårn, 44 meter over Nilen. Samtidig var det et vanvittig kick.

I går var infield slutt, og Kenyajentene så fram til noen-og-tjue-timers-busstur for julefeiring i Mombasa. Helge og Henrik tok en svipptur innom Arusha, før Zanzibar, og Ole Asbjørn og Inger-Johanne satte kursen ribbe og pinnekjøtt i moderlandet. I dag har vi sendt Hanne og Linn Silje i forveien til Zanzibar, og Eline er på vei til Addis Abeba. Så nå er det bare oss gutta og Marit igjen. Vi skal snart komme oss av gårde til Zanzibar vi også, så hvis ikke jeg kommer innom en internettkafé de nærmeste dagene vil jeg benytte sjansen til å ønske alle en riktig god jul. Nyt den norske jula, og send noen kalde tanker til Det Indiske Hav, så skal jeg nyte sola, og sende noen varme tanker i retur!

Adventsbart

En liten oppdatering for alle som lurer på hvordan adventsbarten utvikler seg.

Ellers kan jeg melde om at oppgaven omsider er ferdig, og at det er minst en nordmann i Kampala som savner julestemning, men som gleder seg til infield og juleferie på Zanzibar.

Jeg vil også benytte sjansen til å gratulerer mamma masse med dagen! Dette er kanskje en god dag å minne deg på at de fleste afrikanere tror du er søstra mi?

Konsert og Turnering

Forrige uke skrev jeg et ganske langt blogginnlegg med bilder og greier, men så klikka noe på internett har nede så da forsvant alt sammen. Pga stadige utsettelser av skolearbeid har jeg dessverre ikke tid til å skrive like utfyllende om konserten på Mulago Bright Primary School, og turneringa som avslutta årets skoleprosjekt. Men jeg gir et kort sammendrag. Forrige søndag troppet vi opp på skolen ca. halvannen time senere enn vi først hadde fått beskjed, men vi gikk selvsagt ikke glipp av noe som helst. De minste ungene syns det er veldig gøy og spennende med muzungoer, og når disse rare skapningene i tillegg har med seg kamera er det enda mer stas.

Alle klassene hadde forberedt synge og dansenummer for foreldrene, og vi fikk lov til å komme å se. Spesielt det ene dansenummeret var veldig morsomt, men dessverre har vi ikke internett kapasitet til å laste opp film fra det. Det får bli når jeg kommer hjem:)

Skolekoret, og ei av de yngste jentene fra "moteshowet".

Tirsdag var den store turneringsdagen. 4 lag fra hver av de to skolene vi har samarbeidet med møttes for å takle, løpe, sparke og slåss(!). Pga. en overdose afrikansk konkurranse instinkt måtte dommeren dessverrre vise ut to gutter som viste betydelige boksetalenter. Foruten denne situasjonen var turneringen en kjempesuksess. Finalelagene hadde imidlertid problemer med å score, og etter 2x7 minutter stod det fremdeles 0-0 mellom Lions og Tigers. Dommeren så bare en god løsning, og med langfri-turneringene fra Å Ungdomsskole friskt i minne, ble det ekstra omgang med stadig synkende antall spillere på banen. Da hvert lag hadde 2 spillere igjen falt avgjørelsen. Turneringens toppscorer Agnes kombinerte fint med egen keeper, og satte ballen i mål bak Lions keeper.

Vinnerlaget Tigers, og turneringens toppscorer, og matchvinner i finalen, Agnes

Ellers kan jeg også informere om at adventsbarten endelig er synlig:-s)

Screening

Nå har det blitt altfor lenge siden sist. Heldigvis har jeg en thai-venninne som har gitt meg ett spark bak. Så ho er ikke helt ubrukelig;)

De 2 siste søndagene, og lørdagen før der igjen, har vi flyktet fra Kampalas mas. Vi har satt kursen for Ndejje i Luwero District. Etter ca en time i Taxi fra New Taxi Park, downtown Kampala, var vi framme. Trodde jeg. Da var vi Bombo, og da gikk ikke taxien lengre. Da ble det boda-boda. Når jeg sitter på bodaen, på en humpete vei som ser ut til å gå til ”the middle of nowhere” føler jeg at jeg opplever Afrika. Jeg ser små barn som rusler langs veien med vannkanner som nesten er større enn det selv. Jeg ser kuer med gigantiske horn. Jeg ser primitive ovner som brenner teglstein. Jeg hører mzungu, mzungu fra ungeflokken som leker ved veien. Og plutselig ut av ingenting kommer vi til Ndejje. En liten landsby med universitet og 2(helt sykt!) fotballbaner. Som til og med er ganske gode. Etter afrikansk standard selvsagt.
Like før første kamp blir vi introdusert for et nytt fenomen. Screening. Kort fortalt går det ut på å plukke ut de som er for gamle til å spille. Litt lengre fortalt så er det svært få som har fødselsattester og derfor ingen ID som kan si hvor gamle de er. Da er det bare en ting å gjøre. Screening. Begge lagenes spillere stilles opp på rekker, og mzunguene som aldri har hørt om screening før blir bedt om å plukke ut de som er for gamle. Ingen enkel jobb for å si det sånn. Hva er forskjellen på en 16-åring og en 17-åring? Det blir bortimot bingo, en del ”benefit of the doubt” og noen misfornøyde trenere, men vi kom oss gjennom. Men jeg tror aldri screening-prossessen kommer til å bli helt naturlig for meg.

Etter kampene på lørdagen var det duket for en blandet opplevelse. Fotballkamp på den lokale puben. 200 hundre afrikanere og 2 nordmenn, to små skjermer, 50 kvadratmeter, grilla mais og Samir Nasri i storform. Det var en frustrerende, trang, engasjerende og gøy opplevelse.

Føler såpass sterkt press for å publisere noe litt kjapt at bilder får komme senere…

Nattlig besøk

Denne helga har vi hatt besøk fra Mbale. Marit og Eline kom seint fredagskveld, etter en busstur som blant annet inneholdt ei påkjørt geit. Lørdagen var vi på Nordic Sports Day, arrangert av de nordiske ambassadene. Svømme konkurransen ble en svært jevn affære der Norge tapte på målstreken for Danmark. Heldigvis kom vi sterkere tilbake i fotball turneringen. Norges Berbatov (les:undertegnede) ble mer og mer usynlig utover i turneringen, men da den feite dama sang var Norge på toppen av tabellen. Dette var for øvrig Norges første seier i fotballturneringen noen gang, og innebar stor prestisje. Og noen smågrinete dansker.

Klok av skade fra Mbale-turen vår gikk vi til innkjøp av en ekstra madrass før jentene kom. Selv om vi tror at vi ble rundlurt av dama på butikken, var vi svært fornøyd med å ha hver vår madrass når kvelden kom. Overraskelsen var derfor relativt stor da jeg, natt til søndag oppdaget at jeg ikke var alene på madrassen min….

Klokka var ca 02.07. Det var mørkt. Det hadde vært en lang dag. Og vi hadde lagt oss tidlig. Etter tre timers søvn var jeg helt i ørska. Det var da jeg så noe stort mørkt ved siden av meg på madrassen. Jeg fomlet etter i-poden for å få litt lys til å se hva det var. En Diger kakerlakk. Skikkelig bestefar-størrelse. Heldigvis så den død ut, så jeg tenkte å bare løfte litt på myggnettingen, og dytte den ut. Da var det plutselig liv i udyret, og den som kom seg ut av myggnettingen i en fei, det var meg.

Etter en rikelig dose ”Doom” var krypet dødt på ordentlig, og jeg kunne vende tilbake til drømmeland.

Her er udyret som ville dele seng med meg. Mynten er forøvrig omtrent på størrelse med en norsk tjuer.

Tur til Mbale

15. oktober 08

I dag er det 2 uker siden vi ankom Entebbe International Airport. Jeg befinner meg i øyeblikket i Mbale, og aner konturene av mitt andre mikroskopiske kultursjokk. Dette kultursjokket er fremprovosert av to faktorer. Moses og longdrop. Men for ikke å hoppe over for mye, vil jeg ta litt om gårsdagen først. I går gikk vi på kontoret og gjorde ingenting, etterfulgt av pizza til lunsj på Pizza Inn i Kampala City. Det var ”Happy Tuesday” så da vi hadde bestilt hver vår medium pizza, fikk vi hver vår lille med på kjøpet. Perfekt niste på bussturen til Mbale. Vi hadde fått beskjed om at bussen gikk kl 2, og at vi derfor burde være på Old Bus Park senest halv 2. Litt over 1 hadde vi organisert oss på bussen, så da var det litt nedtur å finne ut at bussen ikke gikk før 3, eller når den var full. Tiden frem mot avreise gikk med til at uttallige selgere gikk frem og tilbake i midtgangen og solgte alt mellom himmel og jord. Radioer, solbriller, mat, drikke, aviser, sko, ordbøker, klokker. Ca klokka 3(da var bussen full) begynte vi snegle oss gjennom jammen i byen, og i retning Mbale. Selgerne måtte forlate bussen og roen senket seg. For en stund. Da vi nærmet oss utkanten av Kampala begynte nemlig en ny fyr å tråle midtgangen. Han solgte apotek artikler. Tannkrem, smertestillende tabletter, salver og anti-mygg-krem, men det store høydepunktet var ”African Herbal Medicin, works against (m)any diseases”. Vidundermiddelet som visstnok kunne kurere alt mellom himmel og jord. Det positive med bussturen var at jeg endelig følte at jeg fikk sett litt av ”det ordentlige Afrika”. Jordhytter, natur, bestemødre og lange skoleveier. Veien var dessuten overraskende bra.

Da vi kom fram til Mbale var sola akkurat gått ned og byen var veldig mørk. Det viste seg at strømmen hadde gått. Etter en stund kom den heldigvis tilbake, så pizza kunne bli servert på av våre kjære verter, Marit og Eline. Natten var litt spesiell. To gutter i noe som vel best kan beskrives som en kort mellomting mellom en enkelt og en dobbeltseng, var ikke ideelt, men litt søvn ble det i hvert fall. Om sovefasilitetene var enkle, så kan det uansett ikke konkurrere med doen. Longdrop er rett og slett ikke særlig til do. Jeg er utrolig takknemlig for at vi har do i huset vårt. Gleder meg allerede til å komme hjem til doen vår.

Moses var i Norge, som Act-Nower i fjor. I dag kom han på besøk og han snakket masse om Norge og alt han savnet fra Norge. Det gjorde at jeg også begynte å savne Norge litt, men det betyr vel bare at jeg begynner å sette mer pris på hvor heldig jeg er, som er født i Norge, og dermed har alle muligheter her i livet.

17. oktober 08

Nå er jeg endelig tilbake i min egen seng. Om bussturen til Mbale gikk overraskende greit var det desto verre å komme seg hjem igjen. Litt før to ankom vi Mbale Bus Park, og vi ble umiddelbart tatt hånd om av en fyr som geleidet oss bort til en buss. Det var mange ledige seter og mannen sa at vi måtte skyndte oss for bussen skulle gå. Den var allerede forsinka sa han. Alt så veldig lovende ut. Men myten om at afrikanske busser ikke går før de er fulle ble smertefullt bekreftet. Når klokka nærmet seg 4 var bussen fullt opp med 1,05 personer pr sete og x antall høner i plastikkposer, og turen mot Kampala kunne ta til. Denne bussen var langt fra noen direktebuss og stoppet både titt og ofte. Når vi endelig kom til K’la var det selvfølgelig tidenes jam. Det ble nesten for mye for både min og Anders’ tålmodighet, men en sandwich på TB, en dusj, ordentlig do og en egen seng gjør sitt for å dempe frustrasjonen.

Ps: Takk for alle kommentarer! Gleder med til å treffe Emanuel;)

The Cranes- Benin 2-1

Jeg legger ut ett nytt utdrag fra dagboka..

12. oktober 08

Lørdagskvelden ble litt sein så jeg skal prøve å sammenfatte helgas eskapader i kveld. Lørdags morgen våknet jeg 07.00 pga tutende taxier og mye lys på rommet, men trøtt som jeg var snudde jeg meg rundt og sov to-tre timer til. Etter frokost i sola i bakgården/hagen tok jeg fatt på dagens første prosjekt: Min andre afrikanske klesvask for hånd. Da det var et tilbakelagt prosjekt ruslet jeg bort på internettkafeen på Ntinda Shopping Centre. En herlig sandwich på TB utgjorde lunsjen før badet fikk sin etterlengtede vask. Ut på ettermiddagen testet vi ut boda for første gang, på vei til Chrisc-trening med ungene på Kira Road-banen. De var like ivrige som første gang vi møtte dem. Med ca 15 spillere på hvert lag og kun seks på banen om gangen blir det mye: ”Coach! Even me. I want to play” og ”This one can catch. Make him keeper.” Alle vil spille. Samtidig er konkurranseinstinktet svært stort. Det er ikke lett å la alle spille like mye. Særlig ikke når det stadig kommer nye spillere, og man helst skal spille ganske jevnt med de eldre guttene på motstanderlaget. Et par raid fra ”Coach”, som begynner å venne seg til mildt sagt humpete baner, greide likevel å sikre en seier og et hederlig ettmålstap, samtidig som de fleste fikk spilt ganske mye. Anstrengelsen satte spor. Det var en sliten Coach som hoppet på bodaen med kurs for en dusj. En burger på trofaste Taste Budz ble restitusjonsmat. En underholdende England-kamp, og en drepende kjedelig Italia-kamp senere, fristet søvnen mer enn dagbokskriving.

Om lørdagen var relativt slapp, har søndagen vært desto mer begivenhetsrik. Litt over ni satte vi oss i taxien med kurs for 10am-service i KPC. Pastor Gary Skinner fra Canada var en svært engasjert taler. Hoppet rundt på scenen, og hadde mye bra på hjertet. Etter møtet spiste vi en burger og gikk til innkjøp av Uganda-drakter. Dette førte til masse kommentarer og spørsmål. ”Do you support the Cranes?”

Etter burgeren gikk jeg en tur for å finne noe søtt. Jeg fant et bakeri, kjøpte noe helt middels bakverk, og gikk videre. Like etterpå kom ekspeditøren løpende etter meg, med en lapp i hånda. Jeg begynte å lure litt på hva som skjedde, kanskje jeg hadde betalt for lite eller noe. Bekymringen var grunnløs. Lappen var positiv, om enn litt flau. Telefonnummer fra ei jente i kafeen. Jeg velger å tro at det var Cranes-drakta som gjorde utslaget. Jeg får legge den i bunnen av skapet.

Etter dager og timer med forventning, og en laaang taxitur kom vi til Namboola Stadium ca kl 3. Vi fant inngangen, og passerte sikkerhetssjekken med glans. Stadion var glissent besatt, men det var virkelig liv i ugandere på fotballkamp. Uganda vartet opp med festfotball og mange store sjanser, men Benin scoret første omgangs eneste mål på én av sine to sjanser. Like etter pause løsnet det endelig for Uganda, og to scoringer i løpet av få minutter resulterte i at uganderne gikk fullstendig amok. Flaskene fløy, og det var et sykt lydnivå. At afrikanere er gode teknisk er vel ingen hemmelighet, men tempoet i kampen imponerte meg også veldig. Mot slutten måtte begge lag ta konsekvensene av det høye tempoet. Det ble mye Hawaii-fotball, med store sjanser i begge ender av banen. Likevel ble det ikke flere mål. Benin var nærmest med en heading i tverrliggeren. Seier til Uganda betyr at hvis ikke Angola slår Niger, så er Uganda videre til andre kvalikk-runde i den afrikanske VM-kvalikken. Det er bare å håpe. En sandwich på stamstedet vårt, Taste Budz rundet av en innholdsrik og gøy dag.

De tre siste dagene har vi deltatt på en konferanse for alle distriktslederne i Chrisc. Det har vært lange dager med ganske mye teori, men det var gøy å treffe de som styrer ting ute i distriktene. Hotellet som konferansen ble holdt ligger i Kansanga. Det er på andre siden av byen, og har medført at vi blitt ganske drevne på å kjøre taxi. Siden det er ganske lite spennende å fortelle fra konferansen vil jeg heller prøve å gi dere et bilde av trafikken.

For det første er ikke en taxi en taxi. En taxi fungerer mer som en buss. En taxi er en 14-seters Toyota Hiace, gjerne med en Nissan Pathfinder-kufanger. Taxi-systemet kan virke uorganisert, men man har faktisk faste stages, og til dels faste ruter. Taxiene kjører, i likhet med resten av trafikken i den tidligere britiske kolonien, på venstre side av veien. Fremme sitter sjåføren og et par pasasjerer, og ut av vinduet bak pasasjersetet henger conductor. Han roper hvor taxien går og tar seg av pengeinnkrevingen underveis. Som regel prøver han å lure oss mzunguer for noen hundre shilling, men nå begynner vi å kunne prisene, så vi betaler stadig oftere en fair pris.

Hvis du har dårlig tid, god råd og et godt hjerte finnes også et annet fremkostmiddel. Boda-bodaene. Dette er motorsykler som lurer seg lettere frem når det er jam, og det er det ganske ofte. Disse er en del dyrere enn taxiene, og det hender stadig ulykker, så vi har foreløpig unngått å bruke dem.

Et annet interessant fenomen er hva som er viktig på en taxi. For det første må det være en Toyota Hiace, for det andre må du ha tute. Hvis disse kravene er oppfylt er alt klart for å kjøre. Siden vi bor bare noen få meter fra veien, våkner jeg ofte opp til tutelyder. Det er som regel tut-skal-du-sitte-på-lyden, men noen ganger også tut-unna-vei-lyden. Disse må for all del ikke forveksles med tut-jeg-kjører-lyden eller tut-du-kjører-lyden som oftest høres i forbindelse med veikryss.

Helgens program består i å teste ut boda på vei til Chrisc-trening med noen lokale unger, landskamp på TV i kveld, KPC i morra tidlig, og Cranes-kamp i morra ettermiddag.

Ordliste:

Stage – Stoppested

Conductor – konduktør?

Mzungu – hvit mann

Jam – trafikkkork

Cranes – Ungandas fotballandslag

To bilder fra vaar foerste Chrisc-trening..

Til venstre: alle 10 spillerne paa laget mitt;) Til hoyre:Paul og Anders snakker til barna

KPC, Samosa og "dusj"

Tusen takk for masse kommentarer på sveisen! Håper dere som leser fortsetter å være ivrige på å kommentere:)

Etter at Anders og jeg flyttet inn i vår egen leilighet har jeg prøvd å skrive litt dagbok, for å ”bearbeide inntrykk og tanker” som det heter på fint. Hvis jeg klarer å fortsette med dette vil jeg prøve publisere utdrag fra dagboken på bloggen med jevne mellomrom. Her følger et utdrag fra de to første dagene:

4. oktober

I dag stod vi opp tidlig og spiste frokost på hotellet, før vi ble hentet av Peter. Vi stoppet innom huset vårt med alle tingene våre før vi kjørte videre til Chrisc-kontoret. Der møtte vi Semei, Maqulate, Paul og Mike. Vi gikk til en fotballbane i nærheten hvor vi traff Bjarte og Sverre/Erik. Vi spilte fotball og jeg ble veldig stasjonær mot slutten pga lite vann og mye aktivitet. Etter fotballen gikk vi hjem for å dusje og begynne å pakke ut. Men dusjen vår virket ikke, så vi måtte nøye oss med ei vaskebalje og en kran 50 cm over bakken..

Midt i utpakkingen måtte vi ta en pause for å spise lunsj. Energien fra to SØTE loffeskiver og ett egg var for lengst brukt opp, så vi tok oss en rusletur. Vi stakk innom en lokal gaterestaurant, men fant ut at vi ville spise litt safere, siden vi nettopp har kommet. Vi endte opp på chicken-et-eller-annet og fikk veldig gode hamburgere og drikke for under 20 kr pr pers. Vi smakte også chapati for første gang. Chapati ligner egentlig mest på pannekaker. De er ikke så søte, men til gjengjeld blir man sinnsykt mett av det.

…

Ettermiddagen/kvelden brukte vi på Garden City, et ganske vestlig kjøpesenter, sammen med Bjarte, Semei, Mike og Paul. Vi gikk til Food-courten hvor vi raskt ble omringet av kelnere fra de forskjellige restaurantene. Alle var ivrige og hadde mange gode anbefalinger fra sine respektive kjøkken, men jeg falt til slutt ned på biff med soppsaus og spaghetti fra italienske Pardis. Etter mat var det tid for kveldens egentlige mål: Kino. ”Taken” var en film som absolutt er verdt å anbefale. Filmen var spekket med action, dramatikk, humor og en god dose amerikansk ”realisme”. Samtidig som filmen var underholdende ble jeg sittende igjen med en litt uggen følelse, fordi den viste tok opp et alvorlig tema. Trafficking. Det er utrolig hvordan noen mennesker kan utnytte andre på en så hensynsløs og forferdelig måte, for å tjene penger. Hvert eneste offer for trafficking er noens datter og søster. ”Vi må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.”

PS: Samosa er foreløpig min afrikanske favorittrett. Det er en slags crispy lefse med kjøttdeig, løk og erter inni. Tror jeg… godt er det i alle fallJ

5. oktober

Klokka 9 ble vi hentet av Bjarte og etter å ha ventet bortimot en halvtime på Kobil, dukket Semei, Paul og Mike opp. Vi kjørte ned til sentrum og gikk i KPC. Kampala Pentecostal Church var en veldig positiv overaskelse. Kirka var ganske stor og hadde et skikkelig bra lovsangsband/kor. Det var live-overføring på storskjerm og bra multimedia. Menighetens budskap er det vanskelig å si mye om etter ett møte, men en litt lang endetidstale, med noen litt spesielle tolkninger av diverse bibelvers greide ikke å hindre meg i å sitte igjen med en veldig positiv opplevelse av menigheten. Siden kirken er et stykke unna kan det bli vanskelig å gå dit veldig ofte, men jeg håper på å stikke innom av og til. Jeg hadde dessverre ikke med meg kamera, så har ingen bilder fra kirka, men skal prøve å få tatt det neste gang jeg er der.

…

Selv om det er søndag har dette også vært vår store innkjøpsdag. Diverse vaskemidler, mopp, sengetøy, litt mat og 18 liter vann var noe av det vi kjøpte.

…

Devotion klokka 08.30 er første og foreløpig eneste punkt på morgendagens program. Jeg gleder meg og er litt spent.

PS: To-do-list for mandag 6.oktober
1. Kjøpe gift for å ta knekken på rotta som ga meg en liten støkk da den pilte over gulvet, mens jeg holdt på å skrive








Slenger på noen bilder også til slutt.
Senga mi, som er litt kort, men ellers bra, og kontoret vårt. Her er det akkurat plass til 4. Peter, Maqulate, Anders og meg.

Endelig er vi i gang!

Beklager at dette innlegget kommer ut en stund etter at det egentlig var skrevet..

1.Oktober

Etter noen få timer lett søvn våknet jeg i dag morges klokka 03.35, frokosten ble fortært i bilen, på vei til Kjevik, og litt over sju forlot jeg Norge. Timene i Amsterdam gikk kjapt, og flyturen til Entebbe Airport i Uganda har også gått kjapt ved hjelp av diverse filmer og tv-serier, og litt innhenting på søvnfronten.

I skrivende stund befinner vi oss ca 12.000 meter over det sydlige Sudan og med en fart på 800-900 km/t vil det ta oss en drøy time til før vi er framme i Uganda.

Nå må jeg ofre videre blogging for å få i meg litt mat! Gleder meg masse til å komme fram, og til å komme i gang med Chrisc-arbeidet!

Meg og Anders paa veien ned

Litt problemer med en blogg fil+ My African Hairstyle

Har ett blogginlegg liggende, men maa bare endre filtypen for aa faa lagt det ut.. forelopig kan dere kose dere med et bilde av min nye haarsveis;)

Hjemreisehelg - endelig tid til blogging!

Etter snart én måned på Hald kommer mitt andre blogginnlegg. Det er hjemreisehelg og jeg har endelig "tid" til å sette meg ned og skrive litt. På Hald er det fullt kjør og høyt tempo dag ut og dag inn. Selv det går stadig lengre tid mellom volleyballkampene, er det masse å finne på. Vi lader blant opp til neste helgs Menighetscup, spiller kort, danser brasilianske danser, fyrer bål på stranda, og arrangerer storslåtte bursdagsfeiringer for å nevne noe. Uansett når og hvor så er det alltid noen som er klar til å finne på noe, eller om ikke annet bare henge og være sosiale.

Et par prosjekter er også på gang. Det første er å lære seg å gå på line, som faktisk er mye gøyere enn det ser ut til, og veldig avhengighetsskapende. Jeg har faktisk klart å gå over lina, men sliter foreløpig veldig med å snu. Arnhild er i øyeblikket mitt store forbilde.

Det andre er et samarbeidsprosjekt med Øyvin. Inspirert av John Mayer på John Mayer-kvelden bestemte vi oss for å lære å spille gitar. Dette utviklet seg videre til dannelsen av tomannsbandet "The Lollipopers". Det foreløpig repetoaret er "Hero" av Enrique Iglesias, introen til vår første selvkomponerte sang, og en sykt bra pausehistorie som vi har litt problemer med huske akkurat for øyeblikket. Jeg trenger vel ikke å si mer enn at det bare er å glede seg til vår debutkonsert!

Her ser dere et bilde av min bedre halvdel i "The Lollipopers",
Øyvin. Akkurat så krøllete, koselig og "grusom" som bildet tilsier.

Bloggen er opprettet!

Nå er bloggen opprettet, men jeg har foreløpig lite å fortelle.. Alt er bra på Hald, bortsett fra kveldsmat 17.30, men heldigvis er ICA bare 100 meter unna:)

Neste innlegg blir forhåpentligvis lengre og mer interessant!