Da jeg ble født var alle glade

Da jeg ble født var alle glade. Mamma var glad. Pappa var glad. Til og med besteforeldrene mine var glade. Mamma og pappa passet på meg hele tiden, og ga meg alt jeg trengte. Jeg fikk tidlig være med i Misjonskirka, og etter hvert begynte jeg på søndagsskolen. Der lærte jeg om Jesus, Josef, David, og mange flere. Da jeg var sju år begynte jeg på skolen. I helgene hadde pappa fri. Da gikk vi på skiturer, gikk til bakeren, og av og til jobbet ”vi” litt, i og utenfor huset. Når jeg hadde vært ute, og lekt i snøen om vinteren, laget mamma kakao, og varmet boller.

Høsten 2007 reiste jeg til Ecuador for å besøke Misjonsalliansens prosjekter i Guayaquil. Der fikk jeg for første gang føle fattigdom og elendighet på kroppen. Kjenne lukten av søppel og kloakk. Se vaklevorne bambushytter på påler. Siden oktober har jeg bodd i Uganda. Lukten er mange steder den samme. Bambushyttene er byttet ut med jordhytter, og andre simple konstruksjoner. Menneskene er like fattige. Smilene er like varme.

Mange av hendelsene i første avsnitt kan mange kjenne seg igjen i. De er ikke ekstraordinære på noen måte. Tvert imot ganske hverdagslige hendelser. Turen til Ecuador, og å bo og leve i Uganda har fått meg til å sette stor pris på disse hverdagslige tingene. Det er nemlig ikke selvfølgeligheter.

Mange barn rundt om i verden blir ikke satt pris på. Mange barn begynner aldri på skolen. Mange barn har foreldre som strever så mye med å stille sine, og barnets, fysiske behov, at andre behov blir forsømt. Mange barn vokser opp uten mor eller far. Årsakene er mange. HIV/Aids, skilsmisser, og voldtekter, er noen av dem.

Jeg har utrolig mye å være takknemlig for. Har du noe å være takknemlig for?

PS: Hvis du, som meg, har mer enn nok å være takknemlig for, vil jeg utfordre deg til å dele noe av det for at andre kan få det bedre. Sjekk ut http://www.strommestiftelsen.no/ eller http://www.misjonsalliansen.no/ Dette er organisasjoner som gjør en kjempeinnsats i kampen mot fattigdom!

Kampala-Kisoro

Søndag 8. Mars klokka 06.30 ringte alarmen og en svært trøtt Fredrik tuslet etter hvert ut på kjøkkenet for å lage seg frokost. En time senere ankom vi Horizon Coaches. Som avtalt under bookinga en halv time før avreise til Kabale. Trøtte som vi var, gikk vi rett og la oss på bussen. Da klokka nærmet seg ti var vi litt mer uthvilte, men desto mer utålmodige da bussen omsider trillet ut av bussparken.

Bussturen gikk utrolig fint. Veienes tilstand var så som så, men klokka seks ankom vi Kabale. Fire timer senere enn planlagt, men det er sånn som skjer. Fra Kabale skulle vi finne en ny buss for å komme oss til Kisoro, men pga. forsinkelsen var det vanskelig. En spesialtaxi ble løsningen. Siden vi var 4 (Anders, Bernhard, Maqulate, og meg) var jo det ganske greit. Men å hyre spesialtaxi (les: Toyota Corolla) for bare 4 passasjerer var helt uhørt. 6 passasjerer var ideelt, 5 et minimum. Etter litt diskusjon, og graving i norske lommer gikk sjåføren likevel med på å kjøre med ”bare” oss fire. I hvert fall for en stund.

Da vi hadde fylt bensin og kjørt ca 2 minutter måtte vi av uvisse grunner stoppe for å skifte sjåfør. Her skjedde det utrolige. Ei afrikansk dame, med afrikansk størrelse på bakpartiet, ser at vi stopper og vil sitte på til Kisoro. Sjåføren ser muligheten for å tjene noen shillings ekstra, men har jo lovet at bare skulle være fire. Svaret på dette dilemmaet er ganske enkelt. ”Mama” kan jo selvsagt dele sete med sjåføren! Maqulate ble heldigvis litt streng, og sa at dette var uaktuelt. Hvordan sjåføren ville løst gireproblematikk vet jeg ikke, men det er nok like greit. Veien til Kisoro var skikkelig dårlig, og den annonserte 1,5-timersturen tok bortimot dobbelt så lang tid. Litt eksosproblemer og noen politikontroller gjorde også sitt for å forlenge turen. Men humøret var likevel bra da vi svingte inn på Countryside Guest House, og kjente på den kalde kveldslufta i Kisoro.