Tur til Mbale

15. oktober 08

I dag er det 2 uker siden vi ankom Entebbe International Airport. Jeg befinner meg i øyeblikket i Mbale, og aner konturene av mitt andre mikroskopiske kultursjokk. Dette kultursjokket er fremprovosert av to faktorer. Moses og longdrop. Men for ikke å hoppe over for mye, vil jeg ta litt om gårsdagen først. I går gikk vi på kontoret og gjorde ingenting, etterfulgt av pizza til lunsj på Pizza Inn i Kampala City. Det var ”Happy Tuesday” så da vi hadde bestilt hver vår medium pizza, fikk vi hver vår lille med på kjøpet. Perfekt niste på bussturen til Mbale. Vi hadde fått beskjed om at bussen gikk kl 2, og at vi derfor burde være på Old Bus Park senest halv 2. Litt over 1 hadde vi organisert oss på bussen, så da var det litt nedtur å finne ut at bussen ikke gikk før 3, eller når den var full. Tiden frem mot avreise gikk med til at uttallige selgere gikk frem og tilbake i midtgangen og solgte alt mellom himmel og jord. Radioer, solbriller, mat, drikke, aviser, sko, ordbøker, klokker. Ca klokka 3(da var bussen full) begynte vi snegle oss gjennom jammen i byen, og i retning Mbale. Selgerne måtte forlate bussen og roen senket seg. For en stund. Da vi nærmet oss utkanten av Kampala begynte nemlig en ny fyr å tråle midtgangen. Han solgte apotek artikler. Tannkrem, smertestillende tabletter, salver og anti-mygg-krem, men det store høydepunktet var ”African Herbal Medicin, works against (m)any diseases”. Vidundermiddelet som visstnok kunne kurere alt mellom himmel og jord. Det positive med bussturen var at jeg endelig følte at jeg fikk sett litt av ”det ordentlige Afrika”. Jordhytter, natur, bestemødre og lange skoleveier. Veien var dessuten overraskende bra.

Da vi kom fram til Mbale var sola akkurat gått ned og byen var veldig mørk. Det viste seg at strømmen hadde gått. Etter en stund kom den heldigvis tilbake, så pizza kunne bli servert på av våre kjære verter, Marit og Eline. Natten var litt spesiell. To gutter i noe som vel best kan beskrives som en kort mellomting mellom en enkelt og en dobbeltseng, var ikke ideelt, men litt søvn ble det i hvert fall. Om sovefasilitetene var enkle, så kan det uansett ikke konkurrere med doen. Longdrop er rett og slett ikke særlig til do. Jeg er utrolig takknemlig for at vi har do i huset vårt. Gleder meg allerede til å komme hjem til doen vår.

Moses var i Norge, som Act-Nower i fjor. I dag kom han på besøk og han snakket masse om Norge og alt han savnet fra Norge. Det gjorde at jeg også begynte å savne Norge litt, men det betyr vel bare at jeg begynner å sette mer pris på hvor heldig jeg er, som er født i Norge, og dermed har alle muligheter her i livet.

17. oktober 08

Nå er jeg endelig tilbake i min egen seng. Om bussturen til Mbale gikk overraskende greit var det desto verre å komme seg hjem igjen. Litt før to ankom vi Mbale Bus Park, og vi ble umiddelbart tatt hånd om av en fyr som geleidet oss bort til en buss. Det var mange ledige seter og mannen sa at vi måtte skyndte oss for bussen skulle gå. Den var allerede forsinka sa han. Alt så veldig lovende ut. Men myten om at afrikanske busser ikke går før de er fulle ble smertefullt bekreftet. Når klokka nærmet seg 4 var bussen fullt opp med 1,05 personer pr sete og x antall høner i plastikkposer, og turen mot Kampala kunne ta til. Denne bussen var langt fra noen direktebuss og stoppet både titt og ofte. Når vi endelig kom til K’la var det selvfølgelig tidenes jam. Det ble nesten for mye for både min og Anders’ tålmodighet, men en sandwich på TB, en dusj, ordentlig do og en egen seng gjør sitt for å dempe frustrasjonen.

Ps: Takk for alle kommentarer! Gleder med til å treffe Emanuel;)

The Cranes- Benin 2-1

Jeg legger ut ett nytt utdrag fra dagboka..

12. oktober 08

Lørdagskvelden ble litt sein så jeg skal prøve å sammenfatte helgas eskapader i kveld. Lørdags morgen våknet jeg 07.00 pga tutende taxier og mye lys på rommet, men trøtt som jeg var snudde jeg meg rundt og sov to-tre timer til. Etter frokost i sola i bakgården/hagen tok jeg fatt på dagens første prosjekt: Min andre afrikanske klesvask for hånd. Da det var et tilbakelagt prosjekt ruslet jeg bort på internettkafeen på Ntinda Shopping Centre. En herlig sandwich på TB utgjorde lunsjen før badet fikk sin etterlengtede vask. Ut på ettermiddagen testet vi ut boda for første gang, på vei til Chrisc-trening med ungene på Kira Road-banen. De var like ivrige som første gang vi møtte dem. Med ca 15 spillere på hvert lag og kun seks på banen om gangen blir det mye: ”Coach! Even me. I want to play” og ”This one can catch. Make him keeper.” Alle vil spille. Samtidig er konkurranseinstinktet svært stort. Det er ikke lett å la alle spille like mye. Særlig ikke når det stadig kommer nye spillere, og man helst skal spille ganske jevnt med de eldre guttene på motstanderlaget. Et par raid fra ”Coach”, som begynner å venne seg til mildt sagt humpete baner, greide likevel å sikre en seier og et hederlig ettmålstap, samtidig som de fleste fikk spilt ganske mye. Anstrengelsen satte spor. Det var en sliten Coach som hoppet på bodaen med kurs for en dusj. En burger på trofaste Taste Budz ble restitusjonsmat. En underholdende England-kamp, og en drepende kjedelig Italia-kamp senere, fristet søvnen mer enn dagbokskriving.

Om lørdagen var relativt slapp, har søndagen vært desto mer begivenhetsrik. Litt over ni satte vi oss i taxien med kurs for 10am-service i KPC. Pastor Gary Skinner fra Canada var en svært engasjert taler. Hoppet rundt på scenen, og hadde mye bra på hjertet. Etter møtet spiste vi en burger og gikk til innkjøp av Uganda-drakter. Dette førte til masse kommentarer og spørsmål. ”Do you support the Cranes?”

Etter burgeren gikk jeg en tur for å finne noe søtt. Jeg fant et bakeri, kjøpte noe helt middels bakverk, og gikk videre. Like etterpå kom ekspeditøren løpende etter meg, med en lapp i hånda. Jeg begynte å lure litt på hva som skjedde, kanskje jeg hadde betalt for lite eller noe. Bekymringen var grunnløs. Lappen var positiv, om enn litt flau. Telefonnummer fra ei jente i kafeen. Jeg velger å tro at det var Cranes-drakta som gjorde utslaget. Jeg får legge den i bunnen av skapet.

Etter dager og timer med forventning, og en laaang taxitur kom vi til Namboola Stadium ca kl 3. Vi fant inngangen, og passerte sikkerhetssjekken med glans. Stadion var glissent besatt, men det var virkelig liv i ugandere på fotballkamp. Uganda vartet opp med festfotball og mange store sjanser, men Benin scoret første omgangs eneste mål på én av sine to sjanser. Like etter pause løsnet det endelig for Uganda, og to scoringer i løpet av få minutter resulterte i at uganderne gikk fullstendig amok. Flaskene fløy, og det var et sykt lydnivå. At afrikanere er gode teknisk er vel ingen hemmelighet, men tempoet i kampen imponerte meg også veldig. Mot slutten måtte begge lag ta konsekvensene av det høye tempoet. Det ble mye Hawaii-fotball, med store sjanser i begge ender av banen. Likevel ble det ikke flere mål. Benin var nærmest med en heading i tverrliggeren. Seier til Uganda betyr at hvis ikke Angola slår Niger, så er Uganda videre til andre kvalikk-runde i den afrikanske VM-kvalikken. Det er bare å håpe. En sandwich på stamstedet vårt, Taste Budz rundet av en innholdsrik og gøy dag.

De tre siste dagene har vi deltatt på en konferanse for alle distriktslederne i Chrisc. Det har vært lange dager med ganske mye teori, men det var gøy å treffe de som styrer ting ute i distriktene. Hotellet som konferansen ble holdt ligger i Kansanga. Det er på andre siden av byen, og har medført at vi blitt ganske drevne på å kjøre taxi. Siden det er ganske lite spennende å fortelle fra konferansen vil jeg heller prøve å gi dere et bilde av trafikken.

For det første er ikke en taxi en taxi. En taxi fungerer mer som en buss. En taxi er en 14-seters Toyota Hiace, gjerne med en Nissan Pathfinder-kufanger. Taxi-systemet kan virke uorganisert, men man har faktisk faste stages, og til dels faste ruter. Taxiene kjører, i likhet med resten av trafikken i den tidligere britiske kolonien, på venstre side av veien. Fremme sitter sjåføren og et par pasasjerer, og ut av vinduet bak pasasjersetet henger conductor. Han roper hvor taxien går og tar seg av pengeinnkrevingen underveis. Som regel prøver han å lure oss mzunguer for noen hundre shilling, men nå begynner vi å kunne prisene, så vi betaler stadig oftere en fair pris.

Hvis du har dårlig tid, god råd og et godt hjerte finnes også et annet fremkostmiddel. Boda-bodaene. Dette er motorsykler som lurer seg lettere frem når det er jam, og det er det ganske ofte. Disse er en del dyrere enn taxiene, og det hender stadig ulykker, så vi har foreløpig unngått å bruke dem.

Et annet interessant fenomen er hva som er viktig på en taxi. For det første må det være en Toyota Hiace, for det andre må du ha tute. Hvis disse kravene er oppfylt er alt klart for å kjøre. Siden vi bor bare noen få meter fra veien, våkner jeg ofte opp til tutelyder. Det er som regel tut-skal-du-sitte-på-lyden, men noen ganger også tut-unna-vei-lyden. Disse må for all del ikke forveksles med tut-jeg-kjører-lyden eller tut-du-kjører-lyden som oftest høres i forbindelse med veikryss.

Helgens program består i å teste ut boda på vei til Chrisc-trening med noen lokale unger, landskamp på TV i kveld, KPC i morra tidlig, og Cranes-kamp i morra ettermiddag.

Ordliste:

Stage – Stoppested

Conductor – konduktør?

Mzungu – hvit mann

Jam – trafikkkork

Cranes – Ungandas fotballandslag

To bilder fra vaar foerste Chrisc-trening..

Til venstre: alle 10 spillerne paa laget mitt;) Til hoyre:Paul og Anders snakker til barna

KPC, Samosa og "dusj"

Tusen takk for masse kommentarer på sveisen! Håper dere som leser fortsetter å være ivrige på å kommentere:)

Etter at Anders og jeg flyttet inn i vår egen leilighet har jeg prøvd å skrive litt dagbok, for å ”bearbeide inntrykk og tanker” som det heter på fint. Hvis jeg klarer å fortsette med dette vil jeg prøve publisere utdrag fra dagboken på bloggen med jevne mellomrom. Her følger et utdrag fra de to første dagene:

4. oktober

I dag stod vi opp tidlig og spiste frokost på hotellet, før vi ble hentet av Peter. Vi stoppet innom huset vårt med alle tingene våre før vi kjørte videre til Chrisc-kontoret. Der møtte vi Semei, Maqulate, Paul og Mike. Vi gikk til en fotballbane i nærheten hvor vi traff Bjarte og Sverre/Erik. Vi spilte fotball og jeg ble veldig stasjonær mot slutten pga lite vann og mye aktivitet. Etter fotballen gikk vi hjem for å dusje og begynne å pakke ut. Men dusjen vår virket ikke, så vi måtte nøye oss med ei vaskebalje og en kran 50 cm over bakken..

Midt i utpakkingen måtte vi ta en pause for å spise lunsj. Energien fra to SØTE loffeskiver og ett egg var for lengst brukt opp, så vi tok oss en rusletur. Vi stakk innom en lokal gaterestaurant, men fant ut at vi ville spise litt safere, siden vi nettopp har kommet. Vi endte opp på chicken-et-eller-annet og fikk veldig gode hamburgere og drikke for under 20 kr pr pers. Vi smakte også chapati for første gang. Chapati ligner egentlig mest på pannekaker. De er ikke så søte, men til gjengjeld blir man sinnsykt mett av det.

…

Ettermiddagen/kvelden brukte vi på Garden City, et ganske vestlig kjøpesenter, sammen med Bjarte, Semei, Mike og Paul. Vi gikk til Food-courten hvor vi raskt ble omringet av kelnere fra de forskjellige restaurantene. Alle var ivrige og hadde mange gode anbefalinger fra sine respektive kjøkken, men jeg falt til slutt ned på biff med soppsaus og spaghetti fra italienske Pardis. Etter mat var det tid for kveldens egentlige mål: Kino. ”Taken” var en film som absolutt er verdt å anbefale. Filmen var spekket med action, dramatikk, humor og en god dose amerikansk ”realisme”. Samtidig som filmen var underholdende ble jeg sittende igjen med en litt uggen følelse, fordi den viste tok opp et alvorlig tema. Trafficking. Det er utrolig hvordan noen mennesker kan utnytte andre på en så hensynsløs og forferdelig måte, for å tjene penger. Hvert eneste offer for trafficking er noens datter og søster. ”Vi må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv.”

PS: Samosa er foreløpig min afrikanske favorittrett. Det er en slags crispy lefse med kjøttdeig, løk og erter inni. Tror jeg… godt er det i alle fallJ

5. oktober

Klokka 9 ble vi hentet av Bjarte og etter å ha ventet bortimot en halvtime på Kobil, dukket Semei, Paul og Mike opp. Vi kjørte ned til sentrum og gikk i KPC. Kampala Pentecostal Church var en veldig positiv overaskelse. Kirka var ganske stor og hadde et skikkelig bra lovsangsband/kor. Det var live-overføring på storskjerm og bra multimedia. Menighetens budskap er det vanskelig å si mye om etter ett møte, men en litt lang endetidstale, med noen litt spesielle tolkninger av diverse bibelvers greide ikke å hindre meg i å sitte igjen med en veldig positiv opplevelse av menigheten. Siden kirken er et stykke unna kan det bli vanskelig å gå dit veldig ofte, men jeg håper på å stikke innom av og til. Jeg hadde dessverre ikke med meg kamera, så har ingen bilder fra kirka, men skal prøve å få tatt det neste gang jeg er der.

…

Selv om det er søndag har dette også vært vår store innkjøpsdag. Diverse vaskemidler, mopp, sengetøy, litt mat og 18 liter vann var noe av det vi kjøpte.

…

Devotion klokka 08.30 er første og foreløpig eneste punkt på morgendagens program. Jeg gleder meg og er litt spent.

PS: To-do-list for mandag 6.oktober
1. Kjøpe gift for å ta knekken på rotta som ga meg en liten støkk da den pilte over gulvet, mens jeg holdt på å skrive








Slenger på noen bilder også til slutt.
Senga mi, som er litt kort, men ellers bra, og kontoret vårt. Her er det akkurat plass til 4. Peter, Maqulate, Anders og meg.

Endelig er vi i gang!

Beklager at dette innlegget kommer ut en stund etter at det egentlig var skrevet..

1.Oktober

Etter noen få timer lett søvn våknet jeg i dag morges klokka 03.35, frokosten ble fortært i bilen, på vei til Kjevik, og litt over sju forlot jeg Norge. Timene i Amsterdam gikk kjapt, og flyturen til Entebbe Airport i Uganda har også gått kjapt ved hjelp av diverse filmer og tv-serier, og litt innhenting på søvnfronten.

I skrivende stund befinner vi oss ca 12.000 meter over det sydlige Sudan og med en fart på 800-900 km/t vil det ta oss en drøy time til før vi er framme i Uganda.

Nå må jeg ofre videre blogging for å få i meg litt mat! Gleder meg masse til å komme fram, og til å komme i gang med Chrisc-arbeidet!

Meg og Anders paa veien ned

Litt problemer med en blogg fil+ My African Hairstyle

Har ett blogginlegg liggende, men maa bare endre filtypen for aa faa lagt det ut.. forelopig kan dere kose dere med et bilde av min nye haarsveis;)