Kenya

8. April

Nå er klokka 19.48, og jeg befinner meg i Kariobangi i Nairobi. I går på denne tida krysset vi grensa i Malaba, og litt over seks i dag morges var vi framme i Nairobi. Det var en lang og kald opplevelse.

Vi tok en taxi til Maqulate, og fikk servert te, før vi fikk lov til å legge oss nedpå litt. Jeg fikk sovet litt, men det er litt vanskelig å sove med tilskuere. Maqulates to yngste brødre syntes det var voldsomt spennende med halvsovende mzunguer. Rundt klokka tolv stod jeg opp og dagens underholdning var over.

Jeg stod opp og tok en ”dusj”, før det ble ris og bønner til brunsj. Kevin, Maqulates eldste bror tok oss deretter med rundt i Nairobi. Chrisc-kontoret var første stopp, før Mathare-slummen og MYSA første kontor stod på programmet. Kontorbesøk er lite spennende å skrive om, og når det gjelder Mathare sier bilder mer enn ord. Jeg skal nøye meg med å oppsummere med tre ord.

Fattig. Søppel. Smil.

Da jeg ble født var alle glade

Da jeg ble født var alle glade. Mamma var glad. Pappa var glad. Til og med besteforeldrene mine var glade. Mamma og pappa passet på meg hele tiden, og ga meg alt jeg trengte. Jeg fikk tidlig være med i Misjonskirka, og etter hvert begynte jeg på søndagsskolen. Der lærte jeg om Jesus, Josef, David, og mange flere. Da jeg var sju år begynte jeg på skolen. I helgene hadde pappa fri. Da gikk vi på skiturer, gikk til bakeren, og av og til jobbet ”vi” litt, i og utenfor huset. Når jeg hadde vært ute, og lekt i snøen om vinteren, laget mamma kakao, og varmet boller.

Høsten 2007 reiste jeg til Ecuador for å besøke Misjonsalliansens prosjekter i Guayaquil. Der fikk jeg for første gang føle fattigdom og elendighet på kroppen. Kjenne lukten av søppel og kloakk. Se vaklevorne bambushytter på påler. Siden oktober har jeg bodd i Uganda. Lukten er mange steder den samme. Bambushyttene er byttet ut med jordhytter, og andre simple konstruksjoner. Menneskene er like fattige. Smilene er like varme.

Mange av hendelsene i første avsnitt kan mange kjenne seg igjen i. De er ikke ekstraordinære på noen måte. Tvert imot ganske hverdagslige hendelser. Turen til Ecuador, og å bo og leve i Uganda har fått meg til å sette stor pris på disse hverdagslige tingene. Det er nemlig ikke selvfølgeligheter.

Mange barn rundt om i verden blir ikke satt pris på. Mange barn begynner aldri på skolen. Mange barn har foreldre som strever så mye med å stille sine, og barnets, fysiske behov, at andre behov blir forsømt. Mange barn vokser opp uten mor eller far. Årsakene er mange. HIV/Aids, skilsmisser, og voldtekter, er noen av dem.

Jeg har utrolig mye å være takknemlig for. Har du noe å være takknemlig for?

PS: Hvis du, som meg, har mer enn nok å være takknemlig for, vil jeg utfordre deg til å dele noe av det for at andre kan få det bedre. Sjekk ut http://www.strommestiftelsen.no/ eller http://www.misjonsalliansen.no/ Dette er organisasjoner som gjør en kjempeinnsats i kampen mot fattigdom!

Kampala-Kisoro

Søndag 8. Mars klokka 06.30 ringte alarmen og en svært trøtt Fredrik tuslet etter hvert ut på kjøkkenet for å lage seg frokost. En time senere ankom vi Horizon Coaches. Som avtalt under bookinga en halv time før avreise til Kabale. Trøtte som vi var, gikk vi rett og la oss på bussen. Da klokka nærmet seg ti var vi litt mer uthvilte, men desto mer utålmodige da bussen omsider trillet ut av bussparken.

Bussturen gikk utrolig fint. Veienes tilstand var så som så, men klokka seks ankom vi Kabale. Fire timer senere enn planlagt, men det er sånn som skjer. Fra Kabale skulle vi finne en ny buss for å komme oss til Kisoro, men pga. forsinkelsen var det vanskelig. En spesialtaxi ble løsningen. Siden vi var 4 (Anders, Bernhard, Maqulate, og meg) var jo det ganske greit. Men å hyre spesialtaxi (les: Toyota Corolla) for bare 4 passasjerer var helt uhørt. 6 passasjerer var ideelt, 5 et minimum. Etter litt diskusjon, og graving i norske lommer gikk sjåføren likevel med på å kjøre med ”bare” oss fire. I hvert fall for en stund.

Da vi hadde fylt bensin og kjørt ca 2 minutter måtte vi av uvisse grunner stoppe for å skifte sjåfør. Her skjedde det utrolige. Ei afrikansk dame, med afrikansk størrelse på bakpartiet, ser at vi stopper og vil sitte på til Kisoro. Sjåføren ser muligheten for å tjene noen shillings ekstra, men har jo lovet at bare skulle være fire. Svaret på dette dilemmaet er ganske enkelt. ”Mama” kan jo selvsagt dele sete med sjåføren! Maqulate ble heldigvis litt streng, og sa at dette var uaktuelt. Hvordan sjåføren ville løst gireproblematikk vet jeg ikke, men det er nok like greit. Veien til Kisoro var skikkelig dårlig, og den annonserte 1,5-timersturen tok bortimot dobbelt så lang tid. Litt eksosproblemer og noen politikontroller gjorde også sitt for å forlenge turen. Men humøret var likevel bra da vi svingte inn på Countryside Guest House, og kjente på den kalde kveldslufta i Kisoro.

I Owe It All To You

I Owe It All To You, Jesus
I Owe It All To You
All My Life I Lay Before You
I Owe It All To You

Jeg har utrolig mye å være takknemlig for. Jesus har velsignet meg så mye at jeg ser noen annen måte å leve på, enn å prøve etter beste evne å gjøre det Han vil.

Norsk invasjon av Kampala

De siste dagene i Kampala har vært ganske annerledes. Det har krydd av nordmenn. Først kom Signe og Marte fra KVS, sammen med en delegasjon fra Strømmestiftelsens Skrik-aksjon. Og samtidig kom Sagavolls safarilinje. Det har vært både spennende og morsomt og møte begge disse gruppene. De kommer utenfra og legger merke til ting på en helt annen måte enn jeg gjør når jeg har vært her så lenge. Jeg har nok blitt litt sløv. Men gjennom å høre fra disse tror jeg selv at jeg er blitt litt mer oppmerksom.

I dag la jeg merke til to små jenter, og senere en gutt som gikk langs veien og solgte mat fra kurvene sine. Resultatet er at jeg er 5 kr fattigere, to mais og ørten kasavabiter rikere. Smilet til den ene jenta er det mest oppriktige jeg noen gang har sett. Det lyste takknemlighet.

Det koster så utrolig lite. Men man må være våken. Hvis ikke risikerer man å gå forbi de mulighetene Gud gir en til å bety noe for andre.

Arua Training

18. Januar

Nå er jeg på Lois Hotel i Arua. Lunsj, middag og 7 timers busstur fra Kampala er fortært. Grensen til Kongo er 8 km unna, og om ca. 14 timer skal jeg undervise lokale Chriscere om Statistics/League Management. Hvordan organisere ulike typer turneringer og ligaer, kampoppsett, tabeller osv. Dette blir første workshop vi faktisk skal bidra på, og det er jo litt spennende.

Nå sitter vi og venter på at strømmen skal gå for kvelden. Strømforsyninga i byen er for øyeblikket stabilt dårlig, så rundt klokka ti på kvelden, er dagens tre-fire timers elektrisitet over. En tidvis svært humpete busstur, ugandiske reggae-musikkvideoer på repeat, og en gigantisk edderkopp på hotellrommet assosieres kanskje ikke utelukkende med positive opplevelser, men ”at the end of the day” er jeg i godt humør og har det bra.

Kamwokya United

Etter relativt få blogginnlegg den siste fikk jeg et kick i går kveld, så her kommer tre innlegg, totalt uten sammenheng.

Overfor Thor Haakon må jeg bare beklage at det nok en gang kommer et par fotballrelaterte innlegg. Jeg kunne unnskyldt meg med at Chrisc er bortimot synonymt med fotball, men faktum er at ingen av dagens innlegg faktisk handler om Chrisc. I tillegg til to fotballinnlegg kommer også mitt første seriøse innlegg.

På onsdag gjorde jeg min debut for Kamwokya United. På vår støvete grusbane var det duket for treningskamp mot Wandegeya FC. Til tross for ivrig treningsoppmøte før jul fikk vi aldri spilt noen kamper, men nå var dagen kommet. Oppladningen var nok ikke helt optimal. Nesten to uker med latmannsliv, og sporadisk beachfotball på Zanzibar satte sine spor. Derfor kjørte treneren på med to harde treninger mandag og tirsdag for at muzungoene skulle bli ”fit” til kamp. Resultatet var to stive og støle, norske innslag i Kamwokyas startoppstilling. Til tross stive legger og lår klarte vi oss ganske bra. 0-1 i sekken skylder jeg på manglende kamptrening, men det var nok ingen ulempe for meg at småspillet fra treningene var byttet ut med en overraskende ensformig satsing på longballs. Fra begge lag. Jeg fikk motbevist oppfatningen om at hvite er puslete og svake. Et hode høyere og ti kilo tyngre enn de fleste, og med en forkjærlighet for tøft duellspill var ikke det så vanskelig.

Begge de eksotiske innslagene ga seg i pausen, og så at lagkameratene måtte nøye seg med 1-1, tross x antall stolpeskudd. Nå skal vi ut å reise mye de neste ukene, så det blir nok ikke noen flere kamper på ei stund, nå er i hvert fall debuten unnagjort.

Mitt første seriøse innlegg

Men den som ser en bror lide nød og lukker hjertet til for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg? 1 Joh 3,17

Det er utfordrende å leve i et land der man stadig møter mennesker med ulike behov, som mange i Norge tar for gitt. Det er i mange ulike sammenhenger. Lagkamerater som vil ha fotballstøvler eller T-skjorter. Naboer som spør etter klær. Tiggende barn på gata. Mennesker med funksjonshemninger som ingen bryr seg om.

Jeg har lært både tidligere og på Hald at man i utgangspunktet ikke skal gi til tiggere. Ikke gi til små barn med bedende øyne, som sitter alene på et fortau, midt i millionbyen Kampala. Hvorfor? Fordi det i 99 % av tilfellene er organisert av voksne, som utnytter barn, istedenfor å skaffe seg en jobb. Jo flere som gir til tiggerne, jo mer lønnsom blir buisnessen, og flere barn blir sendt på gata for å tigge. Det er mer lønnsomt enn å sende barna på skolen, slik at de kan få en utdannelse og deretter jobb. Framtid eksisterer nemlig ikke blant fattige. Det er nå jeg trenger penger til mat, rus eller hva det enn er som er dagens behov.

Når jeg går nedover Kampala Road, mens jeg spiser en sjokolade til 1500 shilling(6 kr), føler jeg meg råtten innvending. Jeg går forbi barn som kanskje får et måltid i dag. Jeg går forbi.

Noen ganger gir jeg noen shillings. Ikke fordi jeg tror det hjelper. Men fordi det letter litt på samvittigheten.

Kjære Far,
Jeg ber om at jeg ikke må få et kynisk og analytisk forhold til fattigdom,
Jeg ber om at enkeltpersoner må fortsette å gjøre følelsesmessig inntrykk på meg,
Jeg ber om at du må la meg føle på håpløsheten i denne verden,
Jeg ber om at håpet alltid må overvinne håpløsheten,
Jeg takker deg for alt du har velsignet meg med, la det bli til velsignelse for andre,
Amen

United-Chelsea postview

Jeg regner med at jeg ikke var den eneste United-fan som ristet litt oppgitt på hodet da jeg så lagoppstillingen mot Chelsea. Giggs og Fletcher sentralt på midten. Foretrukket foran Scholes, Carrick og Anderson, som alle var henvist til benken. Mot Lampard, Ballack og Mikel virket ikke Uniteds sentrale midtbane fryktinngytende. For å toppe det hele var Gary Neville, som ikke har storspilt i sin comback-sesong, dagens høyreback.

Resultat: En opplagt og spillesugen Giggs briljerte tidvis på Old Trafford. I mine øyne var det kun Park og Vidic som var bedre. Fletcher, som alltid spiller OK, leverte helt klart OK+, og Gary Neville har ikke spilt en bedre kamp siden 2006. Totalt sett var det helt klart års(sesong)beste av United. En ryggskadet Ferdinand var ikke engang savnet, takket være Johnny Evans glimrende stopperspill. ”The Special One”, som fulgte kampen ringside, fikk garantert noe å tenke på fram mot CL-møtet i februar.

Det er bare en ting å si: Sir Alex er fortsatt et geni!

Gleder meg til fortsettelsen.

Adventsbart 08

Her er det endelige resultatet fra årets adventsbartkonkurranse. Selv om Henrik stakk av med seieren i Øst-Afrika er jeg godt fornøyd med egen prestasjon.