Mitt første seriøse innlegg

Men den som ser en bror lide nød og lukker hjertet til for ham når han selv har mer enn nok å leve av, hvorledes kan han ha Guds kjærlighet i seg? 1 Joh 3,17

Det er utfordrende å leve i et land der man stadig møter mennesker med ulike behov, som mange i Norge tar for gitt. Det er i mange ulike sammenhenger. Lagkamerater som vil ha fotballstøvler eller T-skjorter. Naboer som spør etter klær. Tiggende barn på gata. Mennesker med funksjonshemninger som ingen bryr seg om.

Jeg har lært både tidligere og på Hald at man i utgangspunktet ikke skal gi til tiggere. Ikke gi til små barn med bedende øyne, som sitter alene på et fortau, midt i millionbyen Kampala. Hvorfor? Fordi det i 99 % av tilfellene er organisert av voksne, som utnytter barn, istedenfor å skaffe seg en jobb. Jo flere som gir til tiggerne, jo mer lønnsom blir buisnessen, og flere barn blir sendt på gata for å tigge. Det er mer lønnsomt enn å sende barna på skolen, slik at de kan få en utdannelse og deretter jobb. Framtid eksisterer nemlig ikke blant fattige. Det er nå jeg trenger penger til mat, rus eller hva det enn er som er dagens behov.

Når jeg går nedover Kampala Road, mens jeg spiser en sjokolade til 1500 shilling(6 kr), føler jeg meg råtten innvending. Jeg går forbi barn som kanskje får et måltid i dag. Jeg går forbi.

Noen ganger gir jeg noen shillings. Ikke fordi jeg tror det hjelper. Men fordi det letter litt på samvittigheten.

Kjære Far,
Jeg ber om at jeg ikke må få et kynisk og analytisk forhold til fattigdom,
Jeg ber om at enkeltpersoner må fortsette å gjøre følelsesmessig inntrykk på meg,
Jeg ber om at du må la meg føle på håpløsheten i denne verden,
Jeg ber om at håpet alltid må overvinne håpløsheten,
Jeg takker deg for alt du har velsignet meg med, la det bli til velsignelse for andre,
Amen