tirsdag 23. desember 2008
Zanzibar
Kjapp oppdatering: jeg er paa Zanzibar, spiser fisk, svoemmer i det indiske hav, og har booket julaften paa serena hotel.. Bortsett fra det saa har jeg det helt fint!
søndag 21. desember 2008
Infield
Her kommer to innlegg i ett:
Tour de Jinja skrevet 18 des
Nå befinner jeg meg på New Daniel Hotel i Jinja. Her har vi infield-kurs med alle Hald-studentene i Øst-Afrika. Det er stor stas å treffe igjen folk fra Hald, og jeg gleder meg masse til å treffe alle de/dere andre til våren. Vi har hatt litt undervisning, utvekslet masse erfaringer og hatt mye moro sammen.
Søndag møttes vi alle(utenom Eline og Marit) i Kampala. De to første dagene gikk mye tid til å fortelle hverandre om erfaringer og opplevelser, og i går var det duket for Tour de Jinja.
Vi fikk utdelt hver vår sykkel og satte kursen mot Nilens bredde. Pga. sykdom måtte dessverre de deltakere kaste inn håndkledet ganske tidlig. Team CSC og Team Cervelo ble tidlig etablert av henholdsvis undertegnede og Hanne, og Ole Asbjørn. Hannes rolle var å holde tempoet oppe på de første flatene, for så å slippe seg ned i "bussen", og trille til mål. Team CSC var også kjapt ute, og signerte Helge til en hjelperytter/spurter/opptrekker rolle. Helge tok også den første spurten, men den ble senere annullert fordi Astana ikke var blitt informert. Astana ble for øvrig dannet av Henrik, som også signet Anders. Team Cervelo hadde lite hell på overgangsmarkedet, og satset på et enmannslag. På første etappen satt CSC-toget seg i front, og greide å sprekke feltet skikkelig, men som gode gentlemen roet man ned tempoet da medisinsk ansvarlig fikk tekniske problemer. Inn mot første spurt lyktes Astanas Anders, og CSCs kaptein i å få en liten luke, og etter en smart taktisk manøver gikk CSC av sted med den første etappeseieren. Astana svakheter i eget lag og signet Ole Johan for å styrke laget rundt Anders. På andre etappe lyktes de tre kapteinene i å kjøre av resten av feltet i en rundkjøring, og Team Cervelo var først ute med å støte. Ole Asbjørn fikk en luke, men CSC la seg i bukken, og samlet feltet. Da feltet var samlet satte Anders inn støtet og Ole Asbjørn og sammenlagtlederen måtte begge kapitulere. Mot slutten av tredje etappe tok Helge en god føring, men til ingen nytte. På et oppløp med sterk helling, kraftige fartshumper og voksne "potholes" var det Ole Asbjørn som gutset mest, og sikret Cervelo en etappeseier. Deretter fulgte en transportetappe med båt fra Victoriasjøen til Nilens Kilde, og videre oppover Nilen. "Hviledagen" var svært etterlengtet blant utøverne. Fjerde, og siste, etappe stod for tur, og Team Cervelo måtte betale dyrt for ikke å ha hjelperyttere. Ole Asbjørn ble degradert til hjelperytter i eget lag da en av de uavhengige syklistene måtte bryte. Dermed stod sammenlagtseieren mellom CSC og Astana. Hanne var falt tilbake i bussen, mens alle Astana ryttere fremdeles hang med. Henrik rykket først, men Helge tok ansvar og kjørte inn bruddet. Deretter prøvde Ole Johan, men han fikk aldri noe særlig forsprang. I siste høyresving før oppløpet kjørte CSCs kaptein lurt, og greide å støte seg løs fra gruppen. Til tross for slitne muskler og tomme energilagre holdt han hele oppløpet og kunne feire sin andre etappeseier, og med det sammenlagtseier i Tour de Jinja. En herlig dag fikk en herlig avslutning!
Three, two, one, Bungee! skrevet 20. desember
Etter en bra dag på onsdag nådde infield sitt klimaks torsdag ettermiddag. Tidligere på dagen ble det tatt påmelding til strikkhopp, og en litt usikker, halvveis håndsopprekning fra min side, ble av Henrik oppfattet som et tydelig ja, og da var det gjort. Klokka fire svingte minibussen inn på gårdsplassen og hjertet slo noen slag ekstra. Da vi kom til strikkhoppstedet, og så Nilen langt under oss, jobbet hjertet overtid igjen. Anders hadde vært på Rjukan og hoppet før, og ble derfor førstemann ut. Maria og Linn Silje stupte også ned mot Nilen før det ble min tur. Da strikken var festet, og jeg hadde beveget meg ut på kanten var det som om jeg gikk ut av kroppen min. Jeg hørte at australierne ropte: "Three, two, one, BUNGEE!" Alt inni meg ropte NEI!, men likevel tok jeg sats og stupte ned mot Nilen.
Det var en helt syk opplevelse. Det føltes helt utrolig feil å slenge seg ut fra et tårn, 44 meter over Nilen. Samtidig var det et vanvittig kick.
I går var infield slutt, og Kenyajentene så fram til noen-og-tjue-timers-busstur for julefeiring i Mombasa. Helge og Henrik tok en svipptur innom Arusha, før Zanzibar, og Ole Asbjørn og Inger-Johanne satte kursen ribbe og pinnekjøtt i moderlandet. I dag har vi sendt Hanne og Linn Silje i forveien til Zanzibar, og Eline er på vei til Addis Abeba. Så nå er det bare oss gutta og Marit igjen. Vi skal snart komme oss av gårde til Zanzibar vi også, så hvis ikke jeg kommer innom en internettkafé de nærmeste dagene vil jeg benytte sjansen til å ønske alle en riktig god jul. Nyt den norske jula, og send noen kalde tanker til Det Indiske Hav, så skal jeg nyte sola, og sende noen varme tanker i retur!
Tour de Jinja skrevet 18 des
Nå befinner jeg meg på New Daniel Hotel i Jinja. Her har vi infield-kurs med alle Hald-studentene i Øst-Afrika. Det er stor stas å treffe igjen folk fra Hald, og jeg gleder meg masse til å treffe alle de/dere andre til våren. Vi har hatt litt undervisning, utvekslet masse erfaringer og hatt mye moro sammen.
Søndag møttes vi alle(utenom Eline og Marit) i Kampala. De to første dagene gikk mye tid til å fortelle hverandre om erfaringer og opplevelser, og i går var det duket for Tour de Jinja.
Vi fikk utdelt hver vår sykkel og satte kursen mot Nilens bredde. Pga. sykdom måtte dessverre de deltakere kaste inn håndkledet ganske tidlig. Team CSC og Team Cervelo ble tidlig etablert av henholdsvis undertegnede og Hanne, og Ole Asbjørn. Hannes rolle var å holde tempoet oppe på de første flatene, for så å slippe seg ned i "bussen", og trille til mål. Team CSC var også kjapt ute, og signerte Helge til en hjelperytter/spurter/opptrekker rolle. Helge tok også den første spurten, men den ble senere annullert fordi Astana ikke var blitt informert. Astana ble for øvrig dannet av Henrik, som også signet Anders. Team Cervelo hadde lite hell på overgangsmarkedet, og satset på et enmannslag. På første etappen satt CSC-toget seg i front, og greide å sprekke feltet skikkelig, men som gode gentlemen roet man ned tempoet da medisinsk ansvarlig fikk tekniske problemer. Inn mot første spurt lyktes Astanas Anders, og CSCs kaptein i å få en liten luke, og etter en smart taktisk manøver gikk CSC av sted med den første etappeseieren. Astana svakheter i eget lag og signet Ole Johan for å styrke laget rundt Anders. På andre etappe lyktes de tre kapteinene i å kjøre av resten av feltet i en rundkjøring, og Team Cervelo var først ute med å støte. Ole Asbjørn fikk en luke, men CSC la seg i bukken, og samlet feltet. Da feltet var samlet satte Anders inn støtet og Ole Asbjørn og sammenlagtlederen måtte begge kapitulere. Mot slutten av tredje etappe tok Helge en god føring, men til ingen nytte. På et oppløp med sterk helling, kraftige fartshumper og voksne "potholes" var det Ole Asbjørn som gutset mest, og sikret Cervelo en etappeseier. Deretter fulgte en transportetappe med båt fra Victoriasjøen til Nilens Kilde, og videre oppover Nilen. "Hviledagen" var svært etterlengtet blant utøverne. Fjerde, og siste, etappe stod for tur, og Team Cervelo måtte betale dyrt for ikke å ha hjelperyttere. Ole Asbjørn ble degradert til hjelperytter i eget lag da en av de uavhengige syklistene måtte bryte. Dermed stod sammenlagtseieren mellom CSC og Astana. Hanne var falt tilbake i bussen, mens alle Astana ryttere fremdeles hang med. Henrik rykket først, men Helge tok ansvar og kjørte inn bruddet. Deretter prøvde Ole Johan, men han fikk aldri noe særlig forsprang. I siste høyresving før oppløpet kjørte CSCs kaptein lurt, og greide å støte seg løs fra gruppen. Til tross for slitne muskler og tomme energilagre holdt han hele oppløpet og kunne feire sin andre etappeseier, og med det sammenlagtseier i Tour de Jinja. En herlig dag fikk en herlig avslutning!
Three, two, one, Bungee! skrevet 20. desember
Etter en bra dag på onsdag nådde infield sitt klimaks torsdag ettermiddag. Tidligere på dagen ble det tatt påmelding til strikkhopp, og en litt usikker, halvveis håndsopprekning fra min side, ble av Henrik oppfattet som et tydelig ja, og da var det gjort. Klokka fire svingte minibussen inn på gårdsplassen og hjertet slo noen slag ekstra. Da vi kom til strikkhoppstedet, og så Nilen langt under oss, jobbet hjertet overtid igjen. Anders hadde vært på Rjukan og hoppet før, og ble derfor førstemann ut. Maria og Linn Silje stupte også ned mot Nilen før det ble min tur. Da strikken var festet, og jeg hadde beveget meg ut på kanten var det som om jeg gikk ut av kroppen min. Jeg hørte at australierne ropte: "Three, two, one, BUNGEE!" Alt inni meg ropte NEI!, men likevel tok jeg sats og stupte ned mot Nilen.
Det var en helt syk opplevelse. Det føltes helt utrolig feil å slenge seg ut fra et tårn, 44 meter over Nilen. Samtidig var det et vanvittig kick.
I går var infield slutt, og Kenyajentene så fram til noen-og-tjue-timers-busstur for julefeiring i Mombasa. Helge og Henrik tok en svipptur innom Arusha, før Zanzibar, og Ole Asbjørn og Inger-Johanne satte kursen ribbe og pinnekjøtt i moderlandet. I dag har vi sendt Hanne og Linn Silje i forveien til Zanzibar, og Eline er på vei til Addis Abeba. Så nå er det bare oss gutta og Marit igjen. Vi skal snart komme oss av gårde til Zanzibar vi også, så hvis ikke jeg kommer innom en internettkafé de nærmeste dagene vil jeg benytte sjansen til å ønske alle en riktig god jul. Nyt den norske jula, og send noen kalde tanker til Det Indiske Hav, så skal jeg nyte sola, og sende noen varme tanker i retur!
lørdag 13. desember 2008
Adventsbart
En liten oppdatering for alle som lurer på hvordan adventsbarten utvikler seg.
Ellers kan jeg melde om at oppgaven omsider er ferdig, og at det er minst en nordmann i Kampala som savner julestemning, men som gleder seg til infield og juleferie på Zanzibar.
Jeg vil også benytte sjansen til å gratulerer mamma masse med dagen! Dette er kanskje en god dag å minne deg på at de fleste afrikanere tror du er søstra mi?
torsdag 4. desember 2008
Konsert og Turnering
Forrige uke skrev jeg et ganske langt blogginnlegg med bilder og greier, men så klikka noe på internett har nede så da forsvant alt sammen. Pga stadige utsettelser av skolearbeid har jeg dessverre ikke tid til å skrive like utfyllende om konserten på Mulago Bright Primary School, og turneringa som avslutta årets skoleprosjekt. Men jeg gir et kort sammendrag. Forrige søndag troppet vi opp på skolen ca. halvannen time senere enn vi først hadde fått beskjed, men vi gikk selvsagt ikke glipp av noe som helst. De minste ungene syns det er veldig gøy og spennende med muzungoer, og når disse rare skapningene i tillegg har med seg kamera er det enda mer stas.
Alle klassene hadde forberedt synge og dansenummer for foreldrene, og vi fikk lov til å komme å se. Spesielt det ene dansenummeret var veldig morsomt, men dessverre har vi ikke internett kapasitet til å laste opp film fra det. Det får bli når jeg kommer hjem:)
Skolekoret, og ei av de yngste jentene fra "moteshowet".
Tirsdag var den store turneringsdagen. 4 lag fra hver av de to skolene vi har samarbeidet med møttes for å takle, løpe, sparke og slåss(!). Pga. en overdose afrikansk konkurranse instinkt måtte dommeren dessverrre vise ut to gutter som viste betydelige boksetalenter. Foruten denne situasjonen var turneringen en kjempesuksess. Finalelagene hadde imidlertid problemer med å score, og etter 2x7 minutter stod det fremdeles 0-0 mellom Lions og Tigers. Dommeren så bare en god løsning, og med langfri-turneringene fra Å Ungdomsskole friskt i minne, ble det ekstra omgang med stadig synkende antall spillere på banen. Da hvert lag hadde 2 spillere igjen falt avgjørelsen. Turneringens toppscorer Agnes kombinerte fint med egen keeper, og satte ballen i mål bak Lions keeper.
Vinnerlaget Tigers, og turneringens toppscorer, og matchvinner i finalen, Agnes
Ellers kan jeg også informere om at adventsbarten endelig er synlig:-s)
tirsdag 25. november 2008
Screening
Nå har det blitt altfor lenge siden sist. Heldigvis har jeg en thai-venninne som har gitt meg ett spark bak. Så ho er ikke helt ubrukelig;)
De 2 siste søndagene, og lørdagen før der igjen, har vi flyktet fra Kampalas mas. Vi har satt kursen for Ndejje i Luwero District. Etter ca en time i Taxi fra New Taxi Park, downtown Kampala, var vi framme. Trodde jeg. Da var vi Bombo, og da gikk ikke taxien lengre. Da ble det boda-boda. Når jeg sitter på bodaen, på en humpete vei som ser ut til å gå til ”the middle of nowhere” føler jeg at jeg opplever Afrika. Jeg ser små barn som rusler langs veien med vannkanner som nesten er større enn det selv. Jeg ser kuer med gigantiske horn. Jeg ser primitive ovner som brenner teglstein. Jeg hører mzungu, mzungu fra ungeflokken som leker ved veien. Og plutselig ut av ingenting kommer vi til Ndejje. En liten landsby med universitet og 2(helt sykt!) fotballbaner. Som til og med er ganske gode. Etter afrikansk standard selvsagt.
Like før første kamp blir vi introdusert for et nytt fenomen. Screening. Kort fortalt går det ut på å plukke ut de som er for gamle til å spille. Litt lengre fortalt så er det svært få som har fødselsattester og derfor ingen ID som kan si hvor gamle de er. Da er det bare en ting å gjøre. Screening. Begge lagenes spillere stilles opp på rekker, og mzunguene som aldri har hørt om screening før blir bedt om å plukke ut de som er for gamle. Ingen enkel jobb for å si det sånn. Hva er forskjellen på en 16-åring og en 17-åring? Det blir bortimot bingo, en del ”benefit of the doubt” og noen misfornøyde trenere, men vi kom oss gjennom. Men jeg tror aldri screening-prossessen kommer til å bli helt naturlig for meg.
Etter kampene på lørdagen var det duket for en blandet opplevelse. Fotballkamp på den lokale puben. 200 hundre afrikanere og 2 nordmenn, to små skjermer, 50 kvadratmeter, grilla mais og Samir Nasri i storform. Det var en frustrerende, trang, engasjerende og gøy opplevelse.
Føler såpass sterkt press for å publisere noe litt kjapt at bilder får komme senere…
De 2 siste søndagene, og lørdagen før der igjen, har vi flyktet fra Kampalas mas. Vi har satt kursen for Ndejje i Luwero District. Etter ca en time i Taxi fra New Taxi Park, downtown Kampala, var vi framme. Trodde jeg. Da var vi Bombo, og da gikk ikke taxien lengre. Da ble det boda-boda. Når jeg sitter på bodaen, på en humpete vei som ser ut til å gå til ”the middle of nowhere” føler jeg at jeg opplever Afrika. Jeg ser små barn som rusler langs veien med vannkanner som nesten er større enn det selv. Jeg ser kuer med gigantiske horn. Jeg ser primitive ovner som brenner teglstein. Jeg hører mzungu, mzungu fra ungeflokken som leker ved veien. Og plutselig ut av ingenting kommer vi til Ndejje. En liten landsby med universitet og 2(helt sykt!) fotballbaner. Som til og med er ganske gode. Etter afrikansk standard selvsagt.
Like før første kamp blir vi introdusert for et nytt fenomen. Screening. Kort fortalt går det ut på å plukke ut de som er for gamle til å spille. Litt lengre fortalt så er det svært få som har fødselsattester og derfor ingen ID som kan si hvor gamle de er. Da er det bare en ting å gjøre. Screening. Begge lagenes spillere stilles opp på rekker, og mzunguene som aldri har hørt om screening før blir bedt om å plukke ut de som er for gamle. Ingen enkel jobb for å si det sånn. Hva er forskjellen på en 16-åring og en 17-åring? Det blir bortimot bingo, en del ”benefit of the doubt” og noen misfornøyde trenere, men vi kom oss gjennom. Men jeg tror aldri screening-prossessen kommer til å bli helt naturlig for meg.
Etter kampene på lørdagen var det duket for en blandet opplevelse. Fotballkamp på den lokale puben. 200 hundre afrikanere og 2 nordmenn, to små skjermer, 50 kvadratmeter, grilla mais og Samir Nasri i storform. Det var en frustrerende, trang, engasjerende og gøy opplevelse.
Føler såpass sterkt press for å publisere noe litt kjapt at bilder får komme senere…
mandag 3. november 2008
Nattlig besøk
Denne helga har vi hatt besøk fra Mbale. Marit og Eline kom seint fredagskveld, etter en busstur som blant annet inneholdt ei påkjørt geit. Lørdagen var vi på Nordic Sports Day, arrangert av de nordiske ambassadene. Svømme konkurransen ble en svært jevn affære der Norge tapte på målstreken for Danmark. Heldigvis kom vi sterkere tilbake i fotball turneringen. Norges Berbatov (les:undertegnede) ble mer og mer usynlig utover i turneringen, men da den feite dama sang var Norge på toppen av tabellen. Dette var for øvrig Norges første seier i fotballturneringen noen gang, og innebar stor prestisje. Og noen smågrinete dansker.
Klok av skade fra Mbale-turen vår gikk vi til innkjøp av en ekstra madrass før jentene kom. Selv om vi tror at vi ble rundlurt av dama på butikken, var vi svært fornøyd med å ha hver vår madrass når kvelden kom. Overraskelsen var derfor relativt stor da jeg, natt til søndag oppdaget at jeg ikke var alene på madrassen min….
Klokka var ca 02.07. Det var mørkt. Det hadde vært en lang dag. Og vi hadde lagt oss tidlig. Etter tre timers søvn var jeg helt i ørska. Det var da jeg så noe stort mørkt ved siden av meg på madrassen. Jeg fomlet etter i-poden for å få litt lys til å se hva det var. En Diger kakerlakk. Skikkelig bestefar-størrelse. Heldigvis så den død ut, så jeg tenkte å bare løfte litt på myggnettingen, og dytte den ut. Da var det plutselig liv i udyret, og den som kom seg ut av myggnettingen i en fei, det var meg.
Etter en rikelig dose ”Doom” var krypet dødt på ordentlig, og jeg kunne vende tilbake til drømmeland.
Her er udyret som ville dele seng med meg. Mynten er forøvrig omtrent på størrelse med en norsk tjuer.
mandag 20. oktober 2008
Tur til Mbale
15. oktober 08
I dag er det 2 uker siden vi ankom Entebbe International Airport. Jeg befinner meg i øyeblikket i Mbale, og aner konturene av mitt andre mikroskopiske kultursjokk. Dette kultursjokket er fremprovosert av to faktorer. Moses og longdrop. Men for ikke å hoppe over for mye, vil jeg ta litt om gårsdagen først. I går gikk vi på kontoret og gjorde ingenting, etterfulgt av pizza til lunsj på Pizza Inn i Kampala City. Det var ”Happy Tuesday” så da vi hadde bestilt hver vår medium pizza, fikk vi hver vår lille med på kjøpet. Perfekt niste på bussturen til Mbale. Vi hadde fått beskjed om at bussen gikk kl 2, og at vi derfor burde være på Old Bus Park senest halv 2. Litt over 1 hadde vi organisert oss på bussen, så da var det litt nedtur å finne ut at bussen ikke gikk før 3, eller når den var full. Tiden frem mot avreise gikk med til at uttallige selgere gikk frem og tilbake i midtgangen og solgte alt mellom himmel og jord. Radioer, solbriller, mat, drikke, aviser, sko, ordbøker, klokker. Ca klokka 3(da var bussen full) begynte vi snegle oss gjennom jammen i byen, og i retning Mbale. Selgerne måtte forlate bussen og roen senket seg. For en stund. Da vi nærmet oss utkanten av Kampala begynte nemlig en ny fyr å tråle midtgangen. Han solgte apotek artikler. Tannkrem, smertestillende tabletter, salver og anti-mygg-krem, men det store høydepunktet var ”African Herbal Medicin, works against (m)any diseases”. Vidundermiddelet som visstnok kunne kurere alt mellom himmel og jord. Det positive med bussturen var at jeg endelig følte at jeg fikk sett litt av ”det ordentlige Afrika”. Jordhytter, natur, bestemødre og lange skoleveier. Veien var dessuten overraskende bra.
Da vi kom fram til Mbale var sola akkurat gått ned og byen var veldig mørk. Det viste seg at strømmen hadde gått. Etter en stund kom den heldigvis tilbake, så pizza kunne bli servert på av våre kjære verter, Marit og Eline. Natten var litt spesiell. To gutter i noe som vel best kan beskrives som en kort mellomting mellom en enkelt og en dobbeltseng, var ikke ideelt, men litt søvn ble det i hvert fall. Om sovefasilitetene var enkle, så kan det uansett ikke konkurrere med doen. Longdrop er rett og slett ikke særlig til do. Jeg er utrolig takknemlig for at vi har do i huset vårt. Gleder meg allerede til å komme hjem til doen vår.
Moses var i Norge, som Act-Nower i fjor. I dag kom han på besøk og han snakket masse om Norge og alt han savnet fra Norge. Det gjorde at jeg også begynte å savne Norge litt, men det betyr vel bare at jeg begynner å sette mer pris på hvor heldig jeg er, som er født i Norge, og dermed har alle muligheter her i livet.
17. oktober 08
Nå er jeg endelig tilbake i min egen seng. Om bussturen til Mbale gikk overraskende greit var det desto verre å komme seg hjem igjen. Litt før to ankom vi Mbale Bus Park, og vi ble umiddelbart tatt hånd om av en fyr som geleidet oss bort til en buss. Det var mange ledige seter og mannen sa at vi måtte skyndte oss for bussen skulle gå. Den var allerede forsinka sa han. Alt så veldig lovende ut. Men myten om at afrikanske busser ikke går før de er fulle ble smertefullt bekreftet. Når klokka nærmet seg 4 var bussen fullt opp med 1,05 personer pr sete og x antall høner i plastikkposer, og turen mot Kampala kunne ta til. Denne bussen var langt fra noen direktebuss og stoppet både titt og ofte. Når vi endelig kom til K’la var det selvfølgelig tidenes jam. Det ble nesten for mye for både min og Anders’ tålmodighet, men en sandwich på TB, en dusj, ordentlig do og en egen seng gjør sitt for å dempe frustrasjonen.
Ps: Takk for alle kommentarer! Gleder med til å treffe Emanuel;)
I dag er det 2 uker siden vi ankom Entebbe International Airport. Jeg befinner meg i øyeblikket i Mbale, og aner konturene av mitt andre mikroskopiske kultursjokk. Dette kultursjokket er fremprovosert av to faktorer. Moses og longdrop. Men for ikke å hoppe over for mye, vil jeg ta litt om gårsdagen først. I går gikk vi på kontoret og gjorde ingenting, etterfulgt av pizza til lunsj på Pizza Inn i Kampala City. Det var ”Happy Tuesday” så da vi hadde bestilt hver vår medium pizza, fikk vi hver vår lille med på kjøpet. Perfekt niste på bussturen til Mbale. Vi hadde fått beskjed om at bussen gikk kl 2, og at vi derfor burde være på Old Bus Park senest halv 2. Litt over 1 hadde vi organisert oss på bussen, så da var det litt nedtur å finne ut at bussen ikke gikk før 3, eller når den var full. Tiden frem mot avreise gikk med til at uttallige selgere gikk frem og tilbake i midtgangen og solgte alt mellom himmel og jord. Radioer, solbriller, mat, drikke, aviser, sko, ordbøker, klokker. Ca klokka 3(da var bussen full) begynte vi snegle oss gjennom jammen i byen, og i retning Mbale. Selgerne måtte forlate bussen og roen senket seg. For en stund. Da vi nærmet oss utkanten av Kampala begynte nemlig en ny fyr å tråle midtgangen. Han solgte apotek artikler. Tannkrem, smertestillende tabletter, salver og anti-mygg-krem, men det store høydepunktet var ”African Herbal Medicin, works against (m)any diseases”. Vidundermiddelet som visstnok kunne kurere alt mellom himmel og jord. Det positive med bussturen var at jeg endelig følte at jeg fikk sett litt av ”det ordentlige Afrika”. Jordhytter, natur, bestemødre og lange skoleveier. Veien var dessuten overraskende bra.
Da vi kom fram til Mbale var sola akkurat gått ned og byen var veldig mørk. Det viste seg at strømmen hadde gått. Etter en stund kom den heldigvis tilbake, så pizza kunne bli servert på av våre kjære verter, Marit og Eline. Natten var litt spesiell. To gutter i noe som vel best kan beskrives som en kort mellomting mellom en enkelt og en dobbeltseng, var ikke ideelt, men litt søvn ble det i hvert fall. Om sovefasilitetene var enkle, så kan det uansett ikke konkurrere med doen. Longdrop er rett og slett ikke særlig til do. Jeg er utrolig takknemlig for at vi har do i huset vårt. Gleder meg allerede til å komme hjem til doen vår.
Moses var i Norge, som Act-Nower i fjor. I dag kom han på besøk og han snakket masse om Norge og alt han savnet fra Norge. Det gjorde at jeg også begynte å savne Norge litt, men det betyr vel bare at jeg begynner å sette mer pris på hvor heldig jeg er, som er født i Norge, og dermed har alle muligheter her i livet.
17. oktober 08
Nå er jeg endelig tilbake i min egen seng. Om bussturen til Mbale gikk overraskende greit var det desto verre å komme seg hjem igjen. Litt før to ankom vi Mbale Bus Park, og vi ble umiddelbart tatt hånd om av en fyr som geleidet oss bort til en buss. Det var mange ledige seter og mannen sa at vi måtte skyndte oss for bussen skulle gå. Den var allerede forsinka sa han. Alt så veldig lovende ut. Men myten om at afrikanske busser ikke går før de er fulle ble smertefullt bekreftet. Når klokka nærmet seg 4 var bussen fullt opp med 1,05 personer pr sete og x antall høner i plastikkposer, og turen mot Kampala kunne ta til. Denne bussen var langt fra noen direktebuss og stoppet både titt og ofte. Når vi endelig kom til K’la var det selvfølgelig tidenes jam. Det ble nesten for mye for både min og Anders’ tålmodighet, men en sandwich på TB, en dusj, ordentlig do og en egen seng gjør sitt for å dempe frustrasjonen.
Ps: Takk for alle kommentarer! Gleder med til å treffe Emanuel;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)